Jeg har en tendens til å tenke over sånne ting som dette, og skriver derfor det ned sånn at det kanskje kan være nyttig for andre å tenke over også.
Hurtigbuffer av innholdet på http://nostalgi.trykker.com/2009/05/31/jeg-har-en-tendens-til-a-tenke-over-sanne-ting-som-dette-og-skriver-derfor-det-ned-sann-at-det-kanskje-kan-v%c3%a6re-nyttig-for-andre-a-tenke-over-ogsa/
Alle råder deg til å bo alene eller i kollektiv før du flytter sammen med en kjæreste, og jeg lurer på om dette rådet holder mål? Hvorfor skal det være så mye verre? Altså, greit nok, du lærer ting på et år alene, du får erfaringer, spesielt om du bor alene, men jeg kan ikke tenke meg at å bo i kollektiv med fremmede mennesker kan være noe bedre enn å bo med kjæreste. Dessuten er det ikke noe spesielt med å bo alene, du har ingen andre å dele livet ditt med, ingen å komme hjem til. Når du bor med en kjæreste så flytter du inn med noen du bryr deg om og kjenner godt, mens i et kollektiv kan du ende opp med hvem som helst, kanskje til og med folk som ikke respekterer deg og måten du lever på. Den typen respekt føler jeg at jeg lettere får fra en kjæreste. Noen sier også at det er bedre å flytte sammen med en venninne, men er det nødvendigvis det? Jeg tror faktisk at det hadde satt vennskapet på spill, å være tett oppå vennene dine tror jeg ikke er sunt. Det vil bli som et familieforhold der man må ta hensyn til at man ikke alltid finner på ting med hverandre lenger, man må gjøre ting utenfor hver for seg, og det føler jeg ikke helt passer inn i et vennskap. Venner skal være mennesker som møtes for å være sammen i ny og ne, for så å dra hjem hver for seg. Det er noe annet med en kjæreste, der sover man som oftest sammen uansett, og jeg føler det er lettere å finne på ting for meg selv med en kjæreste enn en venninne. Vi har forskjellige interesser (mann og kvinne-forskjeller) som gjør at vi kan ha ting vi gjør hver for oss, samtidig som vi også gjør ting sammen. Vennene mine er som oftest dem jeg ser i de fleste sammenhenger. Det har kanskje noe med at de fleste vennene mine er venninner som jeg deler interesser med og henger sammen med ellers.
Nei, jeg ser liksom ikke hva som er problemet med å flytte sammen med sin kjæreste som nittenåring. Forhold tar slutt, og det er ganske mye lettere å akseptere at et forhold tar slutt enn at et vennskap tar slutt, eller at du havner i konflikt med en masse fremmede mennesker i kollektiv. Dessuten har jeg troen på at jeg er en sånn person som takler å bo sammen med kjæresten min ganske bra, jeg har noen ideer om hva som skal til for å få et forhold der man bor sammen til å funke (kanskje fordi jeg har levd tett sammen med mine foreldre og lagt merke til deres feil). Mine stikkord er frihet, fornuft og samhold. Passe på at man har frihet til å være seg selv, frihet til å gi hverandre tid til å være for seg selv og ha egne interesser utenfor forholdet, samtidig som man har noe sammen, som holder på varmen i forholdet. Samtidig må man passe på å ha noen felles regler for hvordan man vil leve sammen, ordne økonomien slik at man slipper å ha konflikter som gjelder den, og så tror jeg at man må se lett på det, ikke ha for høye forventninger til det å bo sammen, men heller se på en nyttig erfaring å ta med seg videre, og ikke bli knust om det ikke fungerer. Akseptere at det ikke nødvendigvis kommer til å bli gull og glitter hver dag. Være realistisk, og villig til å ordne opp i problemer som kan oppstå.
Jeg tror faktisk dette kommer til å funke ganske bra, jeg har troen og det er det viktigste. Alt går bra så lenge man går inn for det selv. Dessuten har jeg bodd et år alene allerede, og vet ikke helt om jeg likte det helt. Tror det blir spennende å bo sammen med noen andre, men er litt lei av mennesker som gir meg blikk som får meg til å tenke at jeg er gal som flytter sammen med kjæresten min som nittenåring. Jeg syns det er positivt å ha noen å dele det å flytte langt vekk hjemmefra med, jeg vil heller dele det med en jeg bryr meg om, enn helt alene eller sammen med fremmede, tilfeldige mennesker i et bokollektiv. Jeg er ikke gal, jeg vil bare ha erfaringer. Dessuten syns jeg at slutt på forhold er lettere å takle enn å miste venner. Da kan man i det minste skylde på at det var kjærligheten som tok slutt, selv om vennskapet fremdeles har en mulighet til å overleve (jeg har også troen på at man fint kan slå opp og leve videre som venner) Men om man mister venninnen sin fordi man bor sammen med henne, så ender man opp med å ikke ha noe igjen i det hele tatt…
Dette stykket ble bøff(r)et fra http://nostalgi.trykker.com/2009/05/31/jeg-har-en-tendens-til-a-tenke-over-sanne-ting-som-dette-og-skriver-derfor-det-ned-sann-at-det-kanskje-kan-v%c3%a6re-nyttig-for-andre-a-tenke-over-ogsa/ søndag 31 mai, 2009 klokken 23:36 EST. Se det orginale blogginnlegget i bloggen h for orginal sammenheng og kommentarer.
Tagger: Ukategorisert.
