Bloggoversikten

Dermed er det opp til menneskene å skape menneskerettighetene. Og derfor finnes de bare i den utstrekning stater og personer velger å forplikte seg på å overholde dem. Et annet viktig poeng følger av dette: Vi bør ikke anse FNs Menneskerettighetserklæring som en ufeilbarlig høyeste autoritet. Dokumentet ble forhandlet fram etter tautrekking mellom to filosofier, og så anerkjent av de fleste av verdens land. Den autoritet erklæringen skal ha, får den altså fra denne konsensus, ikke fra å speile "naturgitte" rettigheter. HonestThinkings Ole Jørgen Anfindsen sier det slik: "Når man ikke skiller mellom tanken om at mennesker har visse rettigheter på den ene siden, og FNs menneskerettighetserklæring på den andre, da får man problemer. Helt spesielt avskjærer man seg fra å drøfte om FNs menneskerettighetserklæring kan inneholde menneskelige svakheter, og i stedet behandler man den som om den var et resultat av en ufeilbarlig åpenbaring. En slik holdning kan bli en alvorlig trussel mot menneskerettighetene, og jeg tror det med tiden vil tvinge seg frem et oppgjør med denne menneskerettighets-erklæringsfundamentalismen, eller kort og godt FN-fundamentalismen."

Historien om erklæringens tilblivelse hjelper oss til å forstå den riktig. En multinasjonal komité ledet av Eleanor Roosevelt kom fram til erklæringen, som så ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1948. Men som nevnt har to konkurrerende filosofier satt sitt preg på dokumentet: Den amerikanske tradisjonen, som ser på individets rettigheter som noe som skal begrense statens makt (ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett); og den europeiske, der individets rettigheter svarer til statlige plikter til å tilby det som kreves for det gode liv (rett til utdanning, arbeid, etc).

Det endelige produktet inneholder mye vakkert, men er også en underlig syntese av disse to tradisjonene. På den ene side har vi erklæringen av de klassiske friheter, som artikkel 3: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet." På den annen side har vi punkter som rett til arbeid(!), rett til helse, etc. Tatt bokstavelig vil disse siste kreve at en svært sterk stat styrer de fleste sider av samfunnet.[2] En slik "menneskerettsmaksimalisme" blir ført videre i det absurde i en erklæring fra en av FNs underorganisasjoner, der alles "rett til et godt seksualliv" hevdes. (Til enhver rett hører vel en plikt?!?)

Bokstavelig lesning av erklæringen fører til en annen fare: Den hevder nemlig ubegrenset autoritet for seg selv, og for FN-systemet, uten videre begrunnelse. (Som det heter i artikkel 29: "Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.") Det kreves ikke mye innsikt i organisasjonen FN for å fastslå at en slik autoritet til dels er ufortjent (eksempelvis ble nylig Libya tildelt formannskapet i FNs menneskerettskommisjon).

Å presse fram sosialistiske formynderstater eller en servil respekt for FN var historisk sett ikke erklæringens intensjon. Snarere var poenget å presse totalitære og dårlige stater til å bli bedre. Og til dette formål trenger vi stadig menneskerettighetene, og en verdensvid enighet om hva de innebærer. For det er denne enigheten som skaper menneskerettighetene, de eksisterer ikke i seg selv.

Fotnoter:
[1] Kristoffer vil være uenig. Alle velbegrunnede syn på dette spørsmålet er velkomne.
[2] Den amerikanske juristen Jim Kalb konluderer slik: "To argue that the proposed American conception of human rights is the right one for the world today is to argue that the UDHR [dvs. FNs erklæring] should be read accordingly: that provisions setting forth social goals should be taken in a far looser sense than those limiting government, and that human rights apply to actions progressives don’t like as much as those they do like."