Bilbyen Bergen (1997)
Hurtigbuffer av innholdet på http://www.derhardudenigjen.com/2000/05/handlingsplan-for-videreutvikling-av.html
Tre tunnelanlegg og flere tusen nye parkeringsplasser i Bergen sentrum. Det er hovedpunktene i Strategisk sentrumsplan, som like gjerne kunne hett Handlingsplan for videreutvikling av bilbyen Bergen. Planen er fortidens tankegods brukt på morgendagens utfordringer, en ubrukelig suppe av en argumentasjonsliste for byutvikling på privatbilens premisser.
Leserinnlegg, Bergens Tidende, 28 november 1997
Sentrumskameratene løsning for å «styrke sentrum som felles sosialt og kulturelt møtested og marked», som det så vakkert heter i planen, er å legge til rette for økt bilbruk, nye parkeringsanlegg og nye veiprosjekt i multimillionklassen. Men argumentene for hvorfor dette er nødvendig, er oppsiktsvekkende dårlige.
Ta for eksempel det helt grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi egentlig i sentrum å gjøre, alle sammen? Hvilke uoppfylte behov er det vi har som bare kan løses innenfor siktvidde av Torgallmenningen og Lille Lungegårdsvannet? Det har kanskje ikke gått opp for sentrumskameratene, men Bergen sentrum er ikke lenger navlen som alle i regionen kaster sine underdanige blikk mot. I dag er både arbeidsplasser, butikker, offentlige kontorer og servicetilbud flyttet ut av sentrum og dit de hører hjemme – i bydelene. Behovet for å «dra til by'n» er mye mindre i dag enn tidligere – og takk for det.
Men ikke engang dette klarer sentrumskameratene å argumentere overbevisende mot. «Svekkelsen av næringsaktivitetene i sentrumsområdet svekker Bergens konkurransedyktighet,» heter det i planen. Hvorfor det? Finnes det ett eneste argument for at en bedrift i Åsane eller i Arna skulle svekke konkurransedyktigheten – fordi virksomheten ikke ligger med adresse i Strandgaten? Svekker det Bergens konkurransedyktighet at Hansa flytter fra Kalfaret til Kokstad? Er ikke Bergens posisjon som ledende næringslivsby på Vestlandet en funksjon av den samlete virksomhet innenfor bygrensene, og ikke av hva som finnes av kontorer rundt Torgallmenningen? Eller burde kanskje Statoil og Hydro ha bygget hovedkvarterene sine på Nordnes i stedet for på Sandsli, for å beholde sentrums posisjon som kommersielt kraftsenter?
Og se nå hvordan sentrumskameratene ikke bare skal redde bykjernen, men også miljøet: «I tillegg er det bare gjennom et levende og aktivt sentrum at sentrale miljømål, spesielt innen transportsektoren, kan oppnås.» Dette heter det i innledningen til en plan som vil ha en eneste konsekvens, om den skulle bli gjennomført: økt biltrafikk. Det kan hende dette er et «sentralt miljømål» i enkelte, snevre grupper innenfor det bergenske establishment, men en del av oss vil betakke oss både vel og lenge for å bli assosiert med slike målsettinger for våre felles omgivelser.
Skal Bergen bli et «sosialt og kulturelt møtested og marked», skapes ikke dette av personer som kverner rundt i sine biler i og rundt bykjernen på jakt etter en parkeringsplass. En levende bykjerne skapes av mennesker som kan handle, møtes og trives sammen i hyggelige omgivelser. Et slikt miljø skapes ikke av biler, men av mangel på dem. Likevel bygger sentrumsplanen på gammelt tankegods om at bergenseren må få kjøre sin bil, helst helt inn i forretningen, for ellers kan man bare glemme å drive butikk i bykjernen. «Uten bilen dør sentrum» – dette er planens grunntanke, og den har sentrumsforeninger, næringsråd, politikere og andre gnålt så lenge på at vi snart tror det er sant.
Tilgjengelighet er blitt synonymt med friest mulig bruk av bil, noe som også gjenspeiles av tiltakene som er foreslått i planen. Mens tiltakene for å bedre privatbilismens kår i sentrum er pinlig nøyaktig beskrevet, er tiltak som berører kollektivtrafikk og myke trafikanter tatt med nærmest som politisk korrekt garnityr. Runde formuleringer som «holdningskampanjer» og «tiltak for å bedre kollektivtrafikkens attraktivitet» er typiske.
Til slutt i sentrumsplanen kommer grepet som skal forsvare bygging av flere tusen nye parkeringsplasser i bykjernen: Satsingen på «et levende bysentrum med mangfold og kvalitet». Dette skal løses gjennom markedsføringsselskapet Bergen Sentrum AS, som skal være eid av kommunen og private interessenter, og som skal lokke fyllingsdøler, fanabuer og arnastriler til å sette seg i sine biler og kjøre til sentrum og fylle de 2000 plassene i de planlagte parkeringshusene. Hva som skal gjøres og hvordan, er imidlertid uklart. Sentrumskameratene prøver seg på en idédugnad i planen, men resultatet blir hjelpeløse floskler som «Det forventes et vidt aktivitetsspekter» og «koordinere tiltak som øker sentrums attraktivitet». Tiltakene som er foreslått spenner fra de mest banale, som «konkurranser om beste utstillingsvindu» til geniale nyvinninger som å «skape flere aktiviteter på Bryggen» og håpløse formuleringer som «generell revitalisering av sentrum med optimal spredning av aktivitetene». Det er i det hele tatt så lite tankearbeid og så dårlig språk i denne delen av dokumentet at det virker som om det ble klattet ned siste kvelden før offentliggjøring – som et hektisk forsøk på å late som om planen handler om litt mer enn bare parkeringsplasser.
Strategisk sentrumsplan for Bergen seiler under falskt flagg. Som strategi er den meningsløs, fordi analysedelen og virkelighetsbeskrivelsen som tiltakene bygger på er mangelfull og foreldet. Det er trist, fordi Bergens unike sentrum sannelig fortjener en strategisk plan. Men skal bykjernen ha noen som helst slags sjanse til å bli den «markedsplass og møtested» det snakkes så varmt om i planen, kreves det at blikket løftes ut over Ole Bulls plass og Vågsbunnen. Det krever nytenkning rundt sentrums rolle i storbykommunen, med helt andre perspektiver og helt andre tiltak enn banaliteter som butikkvinduskonkurranser og «optimal spredning av aktivitetene». Og ikke minst krever det at det er andre enn privatbilgenerasjonens godt forsynte femtiåringer som får sette premissene for den videre utviklingen.
Leserinnlegg, Bergens Tidende, 28 november 1997
Sentrumskameratene løsning for å «styrke sentrum som felles sosialt og kulturelt møtested og marked», som det så vakkert heter i planen, er å legge til rette for økt bilbruk, nye parkeringsanlegg og nye veiprosjekt i multimillionklassen. Men argumentene for hvorfor dette er nødvendig, er oppsiktsvekkende dårlige.Ta for eksempel det helt grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi egentlig i sentrum å gjøre, alle sammen? Hvilke uoppfylte behov er det vi har som bare kan løses innenfor siktvidde av Torgallmenningen og Lille Lungegårdsvannet? Det har kanskje ikke gått opp for sentrumskameratene, men Bergen sentrum er ikke lenger navlen som alle i regionen kaster sine underdanige blikk mot. I dag er både arbeidsplasser, butikker, offentlige kontorer og servicetilbud flyttet ut av sentrum og dit de hører hjemme – i bydelene. Behovet for å «dra til by'n» er mye mindre i dag enn tidligere – og takk for det.
Men ikke engang dette klarer sentrumskameratene å argumentere overbevisende mot. «Svekkelsen av næringsaktivitetene i sentrumsområdet svekker Bergens konkurransedyktighet,» heter det i planen. Hvorfor det? Finnes det ett eneste argument for at en bedrift i Åsane eller i Arna skulle svekke konkurransedyktigheten – fordi virksomheten ikke ligger med adresse i Strandgaten? Svekker det Bergens konkurransedyktighet at Hansa flytter fra Kalfaret til Kokstad? Er ikke Bergens posisjon som ledende næringslivsby på Vestlandet en funksjon av den samlete virksomhet innenfor bygrensene, og ikke av hva som finnes av kontorer rundt Torgallmenningen? Eller burde kanskje Statoil og Hydro ha bygget hovedkvarterene sine på Nordnes i stedet for på Sandsli, for å beholde sentrums posisjon som kommersielt kraftsenter?
Og se nå hvordan sentrumskameratene ikke bare skal redde bykjernen, men også miljøet: «I tillegg er det bare gjennom et levende og aktivt sentrum at sentrale miljømål, spesielt innen transportsektoren, kan oppnås.» Dette heter det i innledningen til en plan som vil ha en eneste konsekvens, om den skulle bli gjennomført: økt biltrafikk. Det kan hende dette er et «sentralt miljømål» i enkelte, snevre grupper innenfor det bergenske establishment, men en del av oss vil betakke oss både vel og lenge for å bli assosiert med slike målsettinger for våre felles omgivelser.
Skal Bergen bli et «sosialt og kulturelt møtested og marked», skapes ikke dette av personer som kverner rundt i sine biler i og rundt bykjernen på jakt etter en parkeringsplass. En levende bykjerne skapes av mennesker som kan handle, møtes og trives sammen i hyggelige omgivelser. Et slikt miljø skapes ikke av biler, men av mangel på dem. Likevel bygger sentrumsplanen på gammelt tankegods om at bergenseren må få kjøre sin bil, helst helt inn i forretningen, for ellers kan man bare glemme å drive butikk i bykjernen. «Uten bilen dør sentrum» – dette er planens grunntanke, og den har sentrumsforeninger, næringsråd, politikere og andre gnålt så lenge på at vi snart tror det er sant.
Tilgjengelighet er blitt synonymt med friest mulig bruk av bil, noe som også gjenspeiles av tiltakene som er foreslått i planen. Mens tiltakene for å bedre privatbilismens kår i sentrum er pinlig nøyaktig beskrevet, er tiltak som berører kollektivtrafikk og myke trafikanter tatt med nærmest som politisk korrekt garnityr. Runde formuleringer som «holdningskampanjer» og «tiltak for å bedre kollektivtrafikkens attraktivitet» er typiske.
Til slutt i sentrumsplanen kommer grepet som skal forsvare bygging av flere tusen nye parkeringsplasser i bykjernen: Satsingen på «et levende bysentrum med mangfold og kvalitet». Dette skal løses gjennom markedsføringsselskapet Bergen Sentrum AS, som skal være eid av kommunen og private interessenter, og som skal lokke fyllingsdøler, fanabuer og arnastriler til å sette seg i sine biler og kjøre til sentrum og fylle de 2000 plassene i de planlagte parkeringshusene. Hva som skal gjøres og hvordan, er imidlertid uklart. Sentrumskameratene prøver seg på en idédugnad i planen, men resultatet blir hjelpeløse floskler som «Det forventes et vidt aktivitetsspekter» og «koordinere tiltak som øker sentrums attraktivitet». Tiltakene som er foreslått spenner fra de mest banale, som «konkurranser om beste utstillingsvindu» til geniale nyvinninger som å «skape flere aktiviteter på Bryggen» og håpløse formuleringer som «generell revitalisering av sentrum med optimal spredning av aktivitetene». Det er i det hele tatt så lite tankearbeid og så dårlig språk i denne delen av dokumentet at det virker som om det ble klattet ned siste kvelden før offentliggjøring – som et hektisk forsøk på å late som om planen handler om litt mer enn bare parkeringsplasser.
Strategisk sentrumsplan for Bergen seiler under falskt flagg. Som strategi er den meningsløs, fordi analysedelen og virkelighetsbeskrivelsen som tiltakene bygger på er mangelfull og foreldet. Det er trist, fordi Bergens unike sentrum sannelig fortjener en strategisk plan. Men skal bykjernen ha noen som helst slags sjanse til å bli den «markedsplass og møtested» det snakkes så varmt om i planen, kreves det at blikket løftes ut over Ole Bulls plass og Vågsbunnen. Det krever nytenkning rundt sentrums rolle i storbykommunen, med helt andre perspektiver og helt andre tiltak enn banaliteter som butikkvinduskonkurranser og «optimal spredning av aktivitetene». Og ikke minst krever det at det er andre enn privatbilgenerasjonens godt forsynte femtiåringer som får sette premissene for den videre utviklingen.
Dette stykket ble bøff(r)et fra http://www.derhardudenigjen.com/2000/05/handlingsplan-for-videreutvikling-av.html fredag 19 mai, 2000 klokken 13:28 EST. Se det orginale blogginnlegget i bloggen Ole Irgens: Der har du den igjen for orginal sammenheng og kommentarer.
Tagger: Ole Irgens, arkiv.
